Den ordløse kjærleiken.
Han stryker hånden sin over min nakne hud. Det er stille i leiligheten, utenfor er livet i gatene helt fraværende. Det er fint, denne ordløse nærheten mellom oss, som likevel har tusenvis av kommunikasjonens elementer i seg. Vi er så heldige, som er i starten av å skape noe som kan bli oss, en ny kjærlighetshistorie. Omdreiningspunktet i oss ligger i hvordan vi reagerer på den andres stillhet og også tale.
Vi er. Og vi skaper. I stillhet. Og i handling. Og ord.
Stillhet er mer krevende enn å snakke. Vi lever i et snakke-samfunn, sier han. Podcaster inn i hodene våre 24/7, alle ordene som skaper oss, uten av vi selv er med å forme, fordi vi bare lar det skje. Filmen “Babelens Tårn” kommer til meg, mer tittelen enn selv filmen. Den viser, husker jeg rett, forskjellen mellom livets sannhet og den bedøvende skravlingen mellom mennesker.
Jeg vil lytte til hans stillhet, kjenne luktene av oss, føle kroppenes bevegelser. Alt sammen som blir våre minner. Etterhvert.
Hva vi også, der i lidenskapens univers, er alt. Fordi vi har rene blanke kjærlighets-ark som kan bli oss.
Og sist, fortalte jeg om døden, fordi akkurat den dagen hadde den vært meg så nær.
I ettertid tenker jeg at han lyttet med meg gjennom hele historien min, han forsto at jeg trengte å si alt sammen. Og når jeg var ferdig med fortellingen, tømt for den, så er jeg klar for oss. Der i leiligheten hans - i det dunkle lyset av levende lys - som omkranser oss. Og kyssene våre er fortsatt magiske.
Husker du, denne første tiden i ethvert kjærlighets-forhold, hvor en definisjon av hva vi er; fortsatt er usikkert ? Og hvor usikkerhetens djevel kan hviske deg i øret at slik du tror alt sammen er, kanskje ikke er slik likevel ?
Forståelsene våre blir etterhvert bli samstemte. Hvis vi blir et vi. Men ikke ennå, alt til sin tid. Tenker jeg. Det er også vondt deilig å svømme i usikkerhetens elv.
Heraklit sier at du ikke kan stige ned i den samme elven to ganger. Neste gang vi ses, er både vi og elven annerledes. En ny blank side i kjærlighets-historien.
Jeg må være tro mot egen forståelse. Nyte. Gi. Og ta i mot. For ellers dør den rene magiske kjærleiken - som svinger innom våre liv, men svært få fanger den opp. Lik en vakker sommerfugl - som virrer litt i solens lys. Før den lander - der den skal være.
Kjærleiken stopper opp der det er plass til den. I stillhetens univers. Den er lydløs, kraftfull - og det vakreste som finnes. Og helt usynlig.
Vigelandsparken viser kjærleikens urkrefter; de gode - og de onde.
“I begynnelsen var Ordet.”